Av og til blir verden gåtefull. Partneren vår har forandret seg. Personen i speilet er ikke til å kjenne igjen. Arbeidet er ikke som det var. Det kan komme snikende eller som en plutselig aha-opplevelse – verden og jeg er blitt fremmed for hverandre. Her begynner ofte min filosofiske praksis.
Praksisen ligger mindre i å «kjenne seg selv» en gang for alle, og mer i å «gjenoppdage seg selv». Som Hegels ånd, beveger mennesker seg mellom fremmedgjøring og selvoppdagelse. Vi mister oss selv, så vi kan gjenoppdage livet og leve fra et dypere ståsted. Slik er filosofisk praksis et fordypningsarbeid. Men fordypning krever at vi setter parentes rundt gamle spørsmål og kjente svar. Vi venter med å svare, vi venter med å spørre, så vi kan stifte bekjentskap med livet slik det erfares.
Gjestens hverdagsliv er gjerne fokuset i min filosofiske praksis. For i dagligdagse øyeblikk får vi dypere forståelse for hvem vi er, hvor vi er på vei og hva som betyr noe. «Pensko eller gummistøvler?» «Ferdigpizza eller salat?» «Ringe en gammel venn?» Enkle spørsmål leder dypere inn i gjestens verden, der dype spørsmål holder til spørsmål om skjønnhet, identitet, kjærlighet, vennskap etc.
Dette hverdagslige fokuset har jeg fra filosofenMartin Heidegger, og hans tenkning om hverdagslighet. Mesteparten av tiden lever vi i det hverdagslige og føler oss hjemme i verden. I hverdagsligheten lever vi oppslukt av gjøremål. Vi er på vei et sted, i gang med noe, underveis til noe – inntil noe rykker oss ut, og den usynlige veven som gjorde livet hverdagslig, løsner i sømmen. Livets hverdagslige preg glir unna, grunntonen endrer seg og en uhyggelig stemning siver inn. Det vi da erfarer, kalles eksistensiell angst, eller uro, som jeg foretrekker.
Å vende seg mot uroen står sentralt i min filosofiske praksis, med både mental og kroppslig oppmerksomhet. Uro-perspektivet jeg har fra Caspar Seip sin Uroskole, er verdifullt her. For uroen skyldes til dels trangsynthet. Vi tviholder på trange og rigide bilder av oss selv, andre og verden. Som resultat går vi gjennom livet med falsk trygghetsfølelse, innbilt kontroll og «høyt stressnivå» – uroens moteriktige navnebror. Vårt fikse idéliv blir en tvangstrøye som kveler våre spontane livsuttrykk – det kveler oss bokstavelig talt. Filosofisk praksis kan hjelpe oss å løsne grepet og finne tilbake til en helhetsfølelse, der livet berører oss, i undring og i uro.
Er det ett problem som opptar meg, er det menneskedyrets evne til å stykke livet opp i problemer, for deretter å søke profesjonell hjelp, behandling, teorier og løsninger på alle sine problemer. Men uro og motstand er først og fremst tegn på liv, fremfor psykologiske tegn på sykdom, forsvar eller avvik. Som poeten David Whyte sier, «vi er alle født med en vakker motstand mot å være her». Snarere enn å «løse problemet» – som fort blir å motstå sin egen motstand – er øvelsen å være i øyeblikket, medall vår motstand mot å være her.
Å være er et stikkord for min filosofiske praksis. I likhet med alle som har levd, strever gjesten ofte med å være; å være i relasjoner, å være i arbeid, å være fri, å være i øyeblikket. Her er jeg inspirert av Erich Fromm, som beskrev «å være» som en frigjørende livsform, i skarp kontrast til «å ha»-livsformen, der vi låser oss inne i selvsentrering, problemorientering, mangelfølelse, eiersyke og herskementalitet.
Å være betyr å erfare, og livet består av enkle, vanskelige og uoverkommelige erfaringer. Så i andre omgang fortolker vi livserfaringen som en rekke problemer; små problemer, store problemer, uløselige problemer. Om min filosofiske praksis har et mål, handler det om å søke det rause livet, med sitteplass til alle livets gjester – uro og motstand inkludert – fremfor å stenge dørene og gripe etter svar som løser opp i problemet.
Dominikanermunken Meister Eckhart talte om indre fattigdom. Det tror jeg på – å tømme lommene for bilder av hvordan ting skal, må og burde være. Jo mer sinnet tømmes for fikse idéer, desto mer fylles vi med ikke-viten, som for Eckart er den høyeste visdom. For meg er dette magien i filosofisk praksis. Når dvelingen og undringen løfter meg nærmere mystikkens livsfølelse, der jeg aner en virkelighet som er like gåtefull som åpenbar; en virkelighet som er håndfast og uhåndgripelig; en virkelighet som ber meg om å bli fattig, så jeg kan imot dens rikdom.
Vi er i Oslo kretsfengsel, syv innsatte og jeg (som er ansatt lærer). Vi sitter rundt et bord. I midten er det en boks med sammenbrettede, gule Post-it-lapper. På lappene har deltakerne skrevet spørsmål. Jeg ber en av dem trekke en lapp og lese opp hva som står på den. Vedkommende leser, med langsom, rufsete stemme: «Hva …er …frihet?»
Spørsmålet blir hengende i lufta. En av deltakerne begynner å mumle noe, en annen sier: Godt spørsmål! En tredje sier: Hvem har skrevet lappen? En fjerde ser uinteressert ut. En femte skal til å buse ut med sine umiddelbare assosiasjoner, men fordi jeg er fasilitator bryter jeg inn og stopper vedkommende. Jeg har en plan. Jeg sier: Ja, godt spørsmål! Og for å forsøke å besvare det vil jeg at dere, hver og en, skal tenke over følgende: Har dere noen gang opplevd frihet? I så fall: Fortell om en slik situasjon! Altså: Jeg vil ha korte, egenopplevde fortellinger om frihet. Og husk, ikke fortell noe dere senere vil angre på å ha fortalt! Og kommer dere ikke på noe, er det selvsagt lov å melde pass.
Stillheten senker seg. Deltakerne tenker så det spraker. Jeg lar det gå 5 minutter. Så spør jeg: Er dere klare? De fleste nikker. OK, da tar vi en runde!
Runden blir fin. De fleste deler en kort, selvopplevd historie om en gang de opplevde frihet. Folk nikker, ler, blir ettertenksomme. Stemningen i rommet blir ladet. Vi deler noe verdifullt sammen.
Etter runden sier jeg: I hver av disse historiene gjemmer det seg en forståelse av hva frihet er, eller kan være, altså en definisjon på frihet. La oss forsøke å destillere ut hva disse definisjonene kan være, og slik komme på sporet av hvordan vi forstår frihet.
Dette er den vanskeligste delen av utforskningen. De fleste mangler et presist og nyansert vokabular som kan allmenngjøre egne erfaringer. Men med litt veiledning og innspill fra hverandre, får vi formulert noen setninger på formelen «Frihet er…», for eksempel: Frihet er å kunne gjøre hva man vil, Frihet er å ville det man må, Frihet er å glemme seg selv, Frihet er sjelefred, Frihet er å gi faen.
Vi lar setningene henge i lufta. Jeg sier: Da har vi fått ulike perspektiver på hva frihet er.
Og vi stopper der. Vi tar det til etterretning. Frihet er tydeligvis ingen enkel ting, men en betegnelse på ulike, beslektede fenomener. Altså: Ingen konklusjon, ingen enighet, bare enda mer undring! Ja, her er det saktens mye vi kunne undersøkt videre, for eksempel: Hva er «sjelefred»? Hva innebærer det «å glemme seg selv»? Hva betyr det «å gi faen»? Men det får eventuelt bli en annen gang! OK? Deltakerne nikker.
I evalueringen av dialogen etterpå, er de fleste fornøyde. Ja, mer enn det. De vil gjerne ha mer! Det synes som det er noe med denne måten å snakke sammen på, og valg av tema, som tilfredsstiller et dypt behov hos deltakerne.
Og det er jo interessant.
Her på skolen i fengselet kaller vi disse samtalene, som vi altså har fra tid til annen, Livsdialog. Selv tenker jeg på dem som filosofisk praksis, altså en felles utforskning av etiske og eksistensielle spørsmål der man kultiverer og praktiserer undring, stringens og perspektivrikdom.
Og det er altså populært, iallfall kjærkomment. Men hvorfor?
Verdien av filosofiske dialoger
Jeg tror jeg vet hvorfor. For det første: De fleste mennesker har fra tid til annen behov for å stoppe opp og undersøke det livet de lever. Ja, det tilhører vår «natur» å stille de grunnleggende etiske og eksistensielle spørsmålene: Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva er rett? Hva er galt? Hva kan jeg håpe på? En slik undring er særlig aktuell når livet ikke har funnet en stabil og bekvem form, men tvert imot er åpent og i drift, som når vi er barn, er unge, rammes av ulykker og utfordringer (som å bli bura inne) eller på andre måter er i bevegelse.
I vår kultur er det ikke flust med arenaer og anledning til å samtale grundig om livets såkalt «dype» spørsmål. I skolen regjerer pensum, i arbeidslivet effektivitet. Heavy talk er forvist til beduggede nachspiel, terapeutiske rom og private vennskap. Det er ok, men ikke godt nok. For mange. Tror jeg. Vi savner de offentlige arenaene for den gode samtalen om livets viktige ting.
Dette er altså det ene. En annen viktig grunn til at filosofiske dialoger oppleves som et gode, dreier seg om måten vi snakker sammen på når vi har Livsdialog. Samtaleformen er, som betegnelsen avslører, dialog, ikke debatt. Det innebærer at utgangspunktet for samtalen ikke er bastante svar, men åpne spørsmål. Vi samtaler ut fra en posisjon av ikke-viten; vi utforsker, undersøker, vi lytter – iallfall er det dette som er idealet.
Fordi ingen i prinsippet har en privilegert tilgang til svaret vi søker, hersker det en form for likeverdighet i Livsdialogen. Ingen er eksperter, alles meninger er i prinsippet like mye verdt. Dette er, tror jeg, en viktig grunn til at deltakerne trives så godt i Livsdialogen. For dette betyr at alle er inkludert i et symmetrisk fellesskap der de sedvanlige hierarkiene, for eksempel mellom lærer og elev, innsatt og ansatt, ekspert og amatør, er nedtonet og ugyldiggjort. Man er først og fremst et menneske, ikke en rolle.
Helt konkret ivaretas denne likeverdigheten blant annet gjennom prinsippet om forankring. Dette prinsippet innebærer at vi går til våre egne livserfaringer når vi forsøker å besvare abstrakte spørsmål. For eksempel: Hvis spørsmålet er hva lykke er, spør vi: Har jeg opplevd lykke noen gang? Hvordan var det? En slik forankret refleksjon er ikke bare oppklarende rent filosofisk (for innholdet i våre begreper er jo nettopp levde erfaringer). Dette innebærer også at alles livserfaringer potensielt er verdifulle og relevante. Og det er viktig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett hvordan det at alle sine fortellinger er etterspurt og verdsatt, bidrar til stolthet, engasjement og egenverd blant deltakerne. Ikke bare blir de oppfordret til å fortelle fra sitt eget liv, det de forteller blir også anerkjent som en viktig kilde til innsikt.
Hvordan kan vi oppsummere alt dette? Hvorfor er den filosofiske dialogen et godt sted å være?
Jeg liker å tenke at en filosofisk dialog, enkelt sagt, er et sted der man blir sett og der man ser – og at det er denne dobbeltheten som er grunnen til at slike dialoger oppleves så gode og meningsfulle. Altså: Man blir sett fordi man, som et premiss, anses som en viktig brikke i den felles utforskningen som en dialog er. Ja, man oppmuntres og anerkjennes som en viktig bidragsyter – og det innebærer blant annet at man blir lyttet til, uten avbrytelser og uten irettesettelser. For en gave!
I hjertet av filosofisk praksis finner vi et humanistisk menneskesyn. Man både betrakter og forholder seg til mennesket som et fornuftig vesen som i prinsippet kan redegjøre for sine livserfaringer – og endre sin forståelse av dem, i den grad det oppleves nødvendig eller relevant. Dette innebærer at man betrakter mennesket som en autonom skapning som gjennom språket kan løfte seg utover tvangen som ligger i naturen og kulturens strukturer. Vi kan, ved å delta fornuftig i en filosofisk dialog, dvs. ved å være aktivt lyttende, undersøkende og artikulerende, delvis forme det livet vi lever.
Som fornuftsvesener i denne forstand har mennesket verdighet. Vi er ikke underlagt tilværelsens mekanismer fullt ut. I kraft av vår fornuft har vi et overtak. en slik makt til å tilkjempe oss frihet finnes som et potensiale i oss alle. Det betyr at vi alle er likeverdige. Vi er alle verdt å lytte til.
Filosofisk praksis representerer altså et inkluderende rom der man blir sett og anerkjent som «et fornuftig medlem av menneskeheten». I tillegg er det en samtaleform der man, når samtalen er god, også vil kunne se ting klarere.
Det er flere aspekter ved dialogen som kan bidra til en slik klargjøring. For det første: Ved å delta i samtalen får man muligheten til å raffinere, presisere og nyansere måten man artikulerer sitt tankeliv. Slik kan man bli mer klar over hva man mener – og hva man ikke mener. For det andre: I den grad man lytter til de andre, eksponeres man for flere perspektiver enn sine egne. Slik vil man kunne oppdage flere – og andre – nyanser og dybder ved det man utforsker. For det tredje vil begreper som tidligere kanskje har vært abstrakte og (dermed) meningstomme fylles med konkret innhold fordi de forankres i deltakernes levde erfaringer. I sum: Det man utforsker trer klarere fram, i all dets fenomenologiske rikdom!
En slik klargjøring på tankeplan er ikke bare verdifullt rent intellektuelt. I den grad vi raffinerer, justerer, nyanserer og overskrider våre tanker, kan det endre våre liv. Hva vi tenker er med å forme vårt følelsesliv – og slik også hva vi velger. Tenker vi at lykke handler om uhemmet tilgang på materielle goder, vil vi kanskje satse på en jobb med høy lønn (selv om den føles meningsløs)? Tenker vi derimot at lykke er forbundet med å være til for andre, velger vi kanskje heller en jobb i et omsorgsyrke? Det er dette grunnleggende poenget den kanadiske filosofen Charles Taylor sikter til når han betegner mennesket som et språkdyr. Vi er en skapning som i stor grad lever, handler og føler i tråd med de språklig artikulerte tankene vi har.
Filosofisk praksis adresserer altså mennesket som et språkdyr. Og dette er det nærmeste vi kommer et teoretisk fundament, et tilgrunnliggende paradigme for denne virksomheten. Men til forskjell fra en rekke andre samtalepraksiser er ikke dette et ubetvilelig aksiom vi som filosofer er forpliktet på. Det ligger i sakens natur. Vi er filosofer. Vi filosoferer. Og det betyr: Også det å betrakte mennesket som et språkdyr, som vi gjerne gjør, som et regulativt ideal, kan problematiseres. Vi kan jo undre oss: Hvor stor makt har egentlig språket over oss? I hvilken grad er også utenom-språklige krefter med å forme oss?
Som man kanskje skjønner: Det kan være temmelig frustrerende å praktisere filosofi. Alt kan jo problematiseres! Til og med verdien av tradisjonelle filosofiske konsepter, som at mennesket er et fornuftsvesen, eller et språkdyr! Det finnes ingen bunn, ingen grenser.
Men så er det jo nettopp dette som også kan oppleves som så uendelig frigjørende og nærende. Når det kommer til tenkningen, trenger vi ikke forplikte oss. Vi er ikke begrenset av rigide intellektuelle rammer. Det finnes ingen endegyldige konklusjoner. Ingen sannheter med stor S. Alt er mulig! Det finnes selvsagt gode og mindre gode svar, mer eller mindre fruktbare perspektiver, gode og dårlige teorier. Men i prinsippet kan alt vi tenker nyanseres, justeres, utdypes og perspektiveres videre.
På sitt beste er filosofisk praksis et uttrykk for denne tankens radikale frihet. Den filosofiske holdningen skaper et grenseoverskridende rom der vi kan gjenoppdage våre rike muligheter som tenkende vesener, vurdere og finmaske de intellektuelle valgene vi må ta og samtidig få inspirasjon til å utforske videre. Filosofisk praksis representerer slik sett ikke et rom vi forlater og lukker døra til, for så å gå videre, ferdig utlært. Det utgjør snarere en byggeplass vi aldri blir ferdig med, hvis vi tar vårt tankeliv på alvor.
Den filosofiske dialogen i Oslo kretsfengsel er over for denne gang. Deltakerne er gått tilbake til cellene sine. Det er stille her jeg sitter, stille, men ladet. Det er som det vi skapte sammen henger igjen, i rommet, som en glød av noe løfterikt. Jeg kjenner meg takknemlig. Men jeg dveler ikke ved fortiden. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen. Neste uke møtes vi igjen. For det er mer å snakke om. Alltid mer. Livet selv er filosofi i praksis, så lenge vi møter opp, med vår dypeste menneskelighet.
