Av og til blir verden gåtefull. Partneren vår har forandret seg. Personen i speilet er ikke til å kjenne igjen. Arbeidet er ikke som det var. Det kan komme snikende eller som en plutselig aha-opplevelse – verden og jeg er blitt fremmed for hverandre. Her begynner ofte min filosofiske praksis. 

Praksisen ligger mindre i å «kjenne seg selv» en gang for alle, og mer i å «gjenoppdage seg selv». Som Hegels ånd, beveger mennesker seg mellom fremmedgjøring og selvoppdagelse. Vi mister oss selv, så vi kan gjenoppdage livet og leve fra et dypere ståsted. Slik er filosofisk praksis et fordypningsarbeid. Men fordypning krever at vi setter parentes rundt gamle spørsmål og kjente svar. Vi venter med å svare, vi venter med å spørre, så vi kan stifte bekjentskap med livet slik det erfares.

Gjestens hverdagsliv er gjerne fokuset i min filosofiske praksis. For i dagligdagse øyeblikk får vi dypere forståelse for hvem vi er, hvor vi er på vei og hva som betyr noe. «Pensko eller gummistøvler?» «Ferdigpizza eller salat?» «Ringe en gammel venn?» Enkle spørsmål leder dypere inn i gjestens verden, der dype spørsmål holder til spørsmål om skjønnhet, identitet, kjærlighet, vennskap etc. 

Dette hverdagslige fokuset har jeg fra filosofenMartin Heidegger, og hans tenkning om hverdagslighet. Mesteparten av tiden lever vi i det hverdagslige og føler oss hjemme i verden. I hverdagsligheten lever vi oppslukt av gjøremål. Vi er på vei et sted, i gang med noe, underveis til noe – inntil noe rykker oss ut, og den usynlige veven som gjorde livet hverdagslig, løsner i sømmen. Livets hverdagslige preg glir unna, grunntonen endrer seg og en uhyggelig stemning siver inn. Det vi da erfarer, kalles eksistensiell angst, eller uro, som jeg foretrekker. 

Å vende seg mot uroen står sentralt i min filosofiske praksis, med både mental og kroppslig oppmerksomhet. Uro-perspektivet jeg har fra Caspar Seip sin Uroskole, er verdifullt her. For uroen skyldes til dels trangsynthet. Vi tviholder på trange og rigide bilder av oss selv, andre og verden. Som resultat går vi gjennom livet med falsk trygghetsfølelse, innbilt kontroll og «høyt stressnivå» – uroens moteriktige navnebror. Vårt fikse idéliv blir en tvangstrøye som kveler våre spontane livsuttrykk – det kveler oss bokstavelig talt. Filosofisk praksis kan hjelpe oss å løsne grepet og finne tilbake til en helhetsfølelse, der livet berører oss, i undring og i uro. 

Er det ett problem som opptar meg, er det menneskedyrets evne til å stykke livet opp i problemer, for deretter å søke profesjonell hjelp, behandling, teorier og løsninger på alle sine problemer. Men uro og motstand er først og fremst tegn på liv, fremfor psykologiske tegn på sykdom, forsvar eller avvik. Som poeten David Whyte sier, «vi er alle født med en vakker motstand mot å være her». Snarere enn å «løse problemet» – som fort blir å motstå sin egen motstand – er øvelsen å være i øyeblikket, medall vår motstand mot å være her.

Å være er et stikkord for min filosofiske praksis. I likhet med alle som har levd, strever gjesten ofte med å være; å være i relasjoner, å være i arbeid, å være fri, å være i øyeblikket. Her er jeg inspirert av Erich Fromm, som beskrev «å være» som en frigjørende livsform, i skarp kontrast til «å ha»-livsformen, der vi låser oss inne i selvsentrering, problemorientering, mangelfølelse, eiersyke og herskementalitet.

Å være betyr å erfare, og livet består av enkle, vanskelige og uoverkommelige erfaringer. Så i andre omgang fortolker vi livserfaringen som en rekke problemer; små problemer, store problemer, uløselige problemer. Om min filosofiske praksis har et mål, handler det om å søke det rause livet, med sitteplass til alle livets gjester – uro og motstand inkludert – fremfor å stenge dørene og gripe etter svar som løser opp i problemet.

Dominikanermunken Meister Eckhart talte om indre fattigdom. Det tror jeg på – å tømme lommene for bilder av hvordan ting skal, må og burde være. Jo mer sinnet tømmes for fikse idéer, desto mer fylles vi med ikke-viten, som for Eckart er den høyeste visdom. For meg er dette magien i filosofisk praksis. Når dvelingen og undringen løfter meg nærmere mystikkens livsfølelse, der jeg aner en virkelighet som er like gåtefull som åpenbar; en virkelighet som er håndfast og uhåndgripelig; en virkelighet som ber meg om å bli fattig, så jeg kan imot dens rikdom.