Filosofisk praksis bryter med vante forestillinger om filosofen som en ensom grubler og vismann, som i enerom finner svaret på de store spørsmål og mentalt befinner seg oppe i skyene.

Filosofisk praksis gjør tvert imot filosofering til noe livsnært og dialogbasert – til noe som handler om levd liv, med alt hva dette innebærer. En filosofisk praktiker tilstreber derfor:

• en sokratisk tilnærming ved å stille spørsmål fremfor å gi svar. Dette fremmer undring og evnen til å reflektere over eget liv og veivalg og prioriteringer. Som regel er det mer fruktbart å selv finne fram til svar, enn bare å bli fortalt hva man bør si eller mene eller gjøre. Ofte sitter du inne med flere svar enn du tror!
• likeverd i samtalen ved å møte den andre på like fot, og ikke som noen lærd autoritet. Du trenger verken å ha filosofikunnskaper eller noen «akademisk» stil for å gå til personlig veiledning eller delta i en filosofisk gruppesamtale. Evnen til å reflektere over eget liv og til å tenke kritisk er de aller fleste av oss utstyrt med, og det er den som skal stimuleres og utvikles. Oppdag filosofen i deg selv!
• økt selvinnsikt ved å undersøke tanker på sokratisk vis. Vi kan alle trenge å få klargjort hva vi selv tenker, og å få problematisert hva vi tenker. Bare da innser vi at det går an å tenke annerledes om det som gnager oss enn hva vi først antok. Dette åpner for nye løsninger og måter å forholde seg til andre på. Personlig utvikling fordrer økt selvinnsikt!

Som et alternativ til psykolog, psykoterapeut og coach tilbyr filosofiske praktikere personlig veiledning, der du får drøftet det du finner vanskelig eller tungt i livet. Da undersøker praktikeren og klienten – eller gjesten, som vi filosofiske praktikere gjerne kaller den som kommer til oss – nærmere hva dette handler om, og hva som kan gjøres. Her gjelder det å oppnå en god felles forståelse av hva det problematiske består i, uten å være for rask med å foreslå løsninger.

På et sokratisk vis avstår en filosofisk praktiker fra å bruke ferdige analyser eller bestemte perspektiver og teorier på de spørsmål gjesten kommer med. I stedet anspores gjesten til å reflektere, der undring, nyorientering og betydningen av egne valg er viktige faktorer.

Filosofisk praksis tilbyr altså ingen «quick fix», men kun hjelp til å tenke igjennom, og bedre forstå, den tematikken som legges på bordet. Praktikeren har taushetsplikt, så gjesten kan drøfte private anliggender i full fortrolighet.

Filosofisk kafé er et gruppesamtale-konsept som er blitt stadig mer populært, og som vel så gjerne kan foregå i et møterom eller i et bibliotek som på en kafé. Samtalen ledes av en filosofisk praktiker og varer i halvannen til to timer. Antall deltakere kan variere mellom fem og femti, der det ideelle er cirka tjue.

En filosofisk kafé kan ha et tema som er bestemt på forhånd, men i den klassiske varianten finner deltakere og samtaleleder fram til et spørsmål som er egnet til en filosofisk diskusjon. Samtalelederen styrer så diskusjonen, der det gjelder å følge en filosofisk tråd fremfor en taleliste. Deltakerne skal fremme egne tanker og bruke et dagligdags språk, og gjerne egne erfaringer.

En filosofisk kafé skiller seg fra en debatt ved at deltakere og samtaleleder undersøker det valgte temaet i fellesskap. Da handler det ikke om hvem som har rett og hvem som tar feil, men om hva vi sammen kan finne av mulige svar. Siden spørsmål av filosofisk art ikke har fasitsvar, er poenget å få til en god refleksjon, fremfor å komme fram til et omforent svar.

Sokratisk dialog er en gruppesamtaleform som i større grad enn en filosofisk kafé tar utgangspunkt i levd liv. Deltakerne får i oppdrag å fortelle en selvopplevd historie som belyser spørsmålet som skal drøftes. Den mest egnede historien velges og analyseres i detalj. Så ser vi hvilke allmenne, filosofiske poenger som kan utlede av historien. Ved å pendle mellom det konkrete og det allmenne prøver vi å komme til en felles forståelse – en konsensus – av temaet.

Filosofen Sokrates mente at hver og én av oss besitter kunnskap som det gjelder å få fram i lyset. I tråd med det tar en sokratisk dialog sikte på å gjøre hver enkelts kunnskap til en ressurs, både for personen selv og de øvrige deltakerne.

Sokratisk dialog er velegnet som et hel- eller halvdagsseminar i arbeidslivet, for å få en dypere forståelse av bedriftens/virksomhetens verdigrunnlag, eller av hvilke egenskaper som bør fremelskes for å gjøre en enda bedre jobb.

Eksempler på egnede spørsmål er «Hva er god ledelse?», «Hva er godt samarbeid?», «Hva gjør arbeidsplassen til et godt sted å være?», «Hva er god kundebehandling?» og «Hva vil det si å sette pasienten i sentrum?». Å reflektere rundt etiske og andre verdier enn de rent økonomiske blir stadig viktigere for bedrifter og organisasjoner.

Ordet terapi forbindes i dag mest med den type behandling som gis hos lege, psykiater og psykolog, der det stilles diagnose og utarbeides terapeutiske opplegg for bestemte lidelser, som depresjon. Filosofisk praksis tilbyr ikke terapi i noen slik spesifikk forstand. En filosofisk praktiker er ingen terapeut som vil kurere deg for noe.

En filosofisk praktiker er i stedet en samtalepartner som engasjerer seg i tematikken du ønsker å drøfte uten å «psykologisere» dem, og uten å anta at «det er deg det er noe galt med». Saken er heller at livet er vanskelig, og at det til tider kan være sunt og helt normalt å være opprørt eller ute av seg, nedtrykt eller rådvill. Da gjelder det å håndtere krisen eller den vanskelige situasjonen på et vis man vokser personlig på.

Det er når livet butter at vi helst stiller oss spørsmål som «Hvorfor er jeg her?», «Hva er viktig?», «Hva bør jeg gjøre?», «Bør jeg skifte beite?», «Hva er meningen?», «Hvordan oppnå sjelefred?» og «Hva kan jeg håpe på?». Slike fundamentale spørsmål er av filosofisk (og ikke psykologisk) art, som det er vel verdt å reflektere over. Dét er berikende og hører menneskelivet til.

Mange opplever at de får det bedre etter å ha samtalt med en filosofisk praktiker. Derfor kan filosofisk praksis sies å ha en terapeutisk effekt i vid forstand. Men den viktigste drivkraften for å oppsøke en filosofisk praktiker bør være ønsket om å oppnå bedre forståelse, eller økt innsikt, i eget liv, og i de spørsmål man er opptatt av.

Den amerikanske filosofiske praktikeren Lou Marinoff har skrevet boka Plato Not Prozac, som ble en bestseller og som betoner at filosofisk praksis er noe annet enn terapi i ordets snevre forstand.